Jeg har for lengst kommet i mimrealderen, så når vi skal ut på båttur denne dagen blir det fra Langøya, oppover Vesterælva mot byen. Turen sneier rundt Isegran mot Østerælva og vi tøffer i max 5 knop rundt hele øya. Altså Kråkerøy sett fra sjøen. Kallera blir nok mest omtalt i og med at jeg hadde 4 fine år ved Shell-anlegget, ispedd et par traumatiske opplevelser.
Du er velkommen til å følge meg på turen, og kanskje kjenner du deg igjen i deler av historien min. Du som er fra området vil definitivt kjenne deg igjen på mange av bildene.
Når vi velger denne retningen fra båtplassen vår, er Huth Fort på Kjærringholmen det første som møter oss.
Jeg har ikke noe forhold til dette fortet, annet enn at jeg synes det er fint, men Fortidsminneforeningen skriver blant annet følgende:
På en frodig holme i Østfoldskjærgården ligger Fortidsminneforeningens kanskje mest beskjedne eiendom. Huth Fort stiger nærmest ubemerket opp av svaberget på Kjerringholmen.
Fortet fra rundt 1790 ble aldri fullført – selv om det har vært i bruk. Fortet avga nemlig ild i den kortvarige krigen mot svenskene i 1814.
Innseilingen fra Vesterelven reiser seg med leiligheter, de berømmelige kranene som ønskes bevart for fremtiden til minne om Fredrikstad mekaniske verksted og konturene av det som en gang var, verkstedhallen til FMV.
Mine tanker dveler ved tiden som går og om det nye og moderne som møter det forgangne.
Min farfar og andre jeg kjenner hadde sin arbeidsplass her. Det var flere av de som jobbet på FMV som ble sendt til Grini under 2. verdenskrig, deriblant min farfar. Hvor lenge han var der vites ikke, men det var såpass lenge at min far reiste dit med matpakke som han fikk levert til sin far.
Farfar Bjarne var, i tillegg til å jobbe på FMV, drosjesjåfør for Hans Huken som også bodde på Kråkerøy, tidlig i Vennelystveien og senere på Tangen. Vi var jevnlig på besøk hos han, faktisk helt fram til han døde i 1970. Kan aldri glemme bokserhunden hans.
Mine besteforeldre Gerda (syerske og kokke) og Bjarne bygget hus i Rødsbakken (Eddasvei) hvor jeg bodde i mine 4 første leveår samt 1/2 år i 1970.
Der vi tøffer under Værstebrua er det første vi møter, Høyskolen på Kråkerøy, tidligere tilhørende Fredrikstad mekaniske verksted. Deretter passerer vi Slippen restaurant, som ble kåret til Norges beste fiskerestaurant i 2018. I dette lokalet var det Bertelsen mekaniske verksted som holdt til i forgange tider.
Det tredje flotte bygget langs ælva er tidligere Fredrikstad Motorfabrik. På rekke og rad ser vi arkitektoniske perler som heldigvis har blitt bevart.
Les artikkelen min: Slippen, Norges beste fiske-/skalldyrsrestaurant
Fra båtturen, Kråkerøy sett fra sjøen, myser vi litt over til bysiden
Når vi ser Kråkerøy fra sjøen tar vi selvfølgelig også et blikk over til bysiden. Gratisfergen som bringer oss fra bysiden til Kråkerøy og Gamlebyen er en yndet farkost til sjøs og er mye benyttet av både fastboende og turister. I bakgrunnen i det første bildet, ses det som i sin tid var Kirkebrygga Shellstasjon. Her hadde jeg feriejobb hos min svoger. Stas å yte service med å vaske vinduer på bilene som fylte drivstoff samt å ekspedere kundene. En sommerjobb jeg minnes med glede.
Biblioteket (i midten) som vi benytter året rundt bærer også historier med seg. Min pappa benyttet seg flittig av dette i sin barn-/ungdomstid, glad i å lese som han var. Han bodde kun en rusletur unna ved den gamle stadion på Seiersten.
De fasjonable murvillaene på Cicignon (tredje bilde) ligger på rekke og rad nær det som tidligere var tollboden samt fergestedet over til Gamlebyen.
Jeg kunne ha valgt et bilde av dagens slepe-/losbåter, men når ovennevnte bilde finnes i arkivet mitt så faller det naturlig å vise dette som må være tatt på 1930-tallet. Morfar var skipper/båtfører på denne båten som jeg tror tilhørte Hauge Bruk hvor han hadde sin arbeidsplass.
Her er de på tur med mammas familie samt noen venner. Det må nok ha vært en søndag siden alle andre ukedager var arbeidsdager. Den gode stemningen lyser lang vei, synes jeg. Hvem som er fotografen sies det intet om.
Les mine artikler:
- Søstrene Kristoffersen er døde nå, men de var lykkelige, også i sine siste år, sammen på Solliheimen
- Norgesferie – 7 attraksjoner i sommerbyen Fredrikstad
- På kunstsafari i Fredrikstad – en lokal reise
Like før vi skal runde av mot Østerælva passerer vi et av stoppestedene for færja, Smertu. Jeg får dermed et mimringspunkt når jeg ser min tante og onkels hjem i bakgrunnen. Der var vi innom så og si hver 2. juledag da vi befant oss på besøk hos farmor i Rødsbakken. Jeg har bodd 40 år i og på andre byer og steder enn Kråkerøy, men vi var stadig på besøk hos familien i disse årene.
Min tante hadde kaker som vi ikke hadde i vårt sortiment, nemlig goro. En annen gang vi var på besøk, fikk vi vafler med meierismør. Det likte jeg dårlig på denne tiden så den vaffelen havnet i lomma mi. Jeg turte slettes ikke å fortelle at jeg ikke likte meierismør.
Minnene strømmer på. Både de fine og de litt mindre fine.
Isegran har mange fortidsminner, som blant annet Empirehuset med renessansehagen og det som er igjen av festningen ut mot Østerelven.
Les mine artikler:
- Kortreist og historisk rusletur til Isegran
- Håpets katedral på Isegran – sammen mot plast i havet
- Reisen til renessansehagen på Isegran
Gamlebyen – Europas best bevarte festningsby
I det vi runder ælva, fra Vester til Øster, kan vi ikke unngå å se Europas best bevarte festningsby fra sjøen. Bilde til høyre viser noe av Vaterland.
Les mine artikler:
- Tips til en sommerdag i sjarmerende Gamlebyen
- Jul i Gamlebyen passer utmerket til en venninnetur
- Vaterland – en sjarmerende trehusklynge ved Gamlebyen
- Den historiske perlen – Gamlebyen hotell
- Med andektig sinn trer jeg inn i suiten til Gamlebyen hotell
Kallera – for alltid risset inn i mitt hjerte
Selv om bildet er av dårlig kvalitet synes jeg det viktig å vise området hvor vi bodde når jeg skal berette om tiden på Kallera og litt av historien som utspant seg nettopp her.
Da året bikket 1963 flyttet hele familien til Kallera som allerede hadde vært min fars arbeidssted i noen år. Med humor og glimt i øyet fortalte han at hans første jobb her ute var som rullør. Han rullet nemlig oljefat på lageret.
Da vi flyttet hit var tittelen driftsbestyrer. Dette skulle være vårt hjem i 4 år, og du verden så mye innhold som har festet seg i et barnesinn.
På tomten var det flere små hus, blant annet et anneks hvor en av mine søstre bodde samt et grisehus som jeg brukte som lekestue. Der feide jeg og holdt det i god stand. Her lekte vi med dukker, min gode venn fra Buskogen og jeg.
Oljetankene raget høyt i bakgrunnen og jeg husker at pappa tok meg med helt til topps en gang. Det var stas kan du vite!
Berit jobbet som sekretær på Shell-anlegget. Du kan ikke ane alle de familiære sakene jeg fortalte henne om. Ikke alle i familien var happy med min løsmunnethet overfor Berit. Men hun var jo så utrolig søt og hyggelig (jeg smiler ved minnene om henne)
Vaktmesteren her nede var jeg nok også veldig begeistret for. I kantinen risset jeg inn navnet hans på spisebordet, UKKÅR! Han het Utgård. Stavemåten har jeg i hele livet fått høre muntert om av ei eldre søster. Kanskje var jeg 5 år, men hun var 5,5 år eldre og hadde selvfølgelig lært rettskriving!!!
Bildene fra tiden vi bodde på Kallera har noen skader her og der, men det jeg ønsker å vise, er at Shell var en vesentlig del av familien i de 4 årene vi bodde her. Skribenten av denne artikkelen poserer her ved grillen på denne fantastiske Shell-bilen.
Her er familien representert ved 4 av oss søstre samt en nevø.
Min eldste søster giftet seg allerede i februar 1963 og fikk deretter kun besøksstatus med sin familie.
Nede ved vannet var det en gress-frisørsalong som min eldre søster og jeg drev. Her klippet vi nennsomt, det ble uten unntak alltid piggsveis. Aldri krøller ved ørene for å si det sånn. Men tustene fikk omsorg og ble ganske sveisne synes vi.
Det var ren leire i sivet innerst i Kallerabukta og en gang våget jeg meg uti. Med sjøpælær sankt jeg nedi og ropte i min fortvilelse på pappa. Han hørte meg heldigvis og redningen kom og dro meg opp. Det ble med den ene turen uti sivet kan jeg love deg.
Om vinteren da isen la seg i Kallerabukta, ble det av og til det jeg har blitt fortalt, kalles sei-is, det vil si at isen bukter seg. Her gikk min søster og ei venninne på skøyter samt hoppet fra isflak til isflak. Venninnen hennes ramlet en gang uti, men kom seg heldigvis greit opp på isen igjen.
Min lillesøster kunne minnsanten vært en flott reklame for Shell, ikke sant?
Til høyre ser du meg med en selvlaget tamburstav. Mitt høyeste ønske på denne tiden var nemlig å være tamburmajor i Kråkerøy musikkorps. En dag jeg var med på en øvelse med korpset fikk jeg holde tamburstaven, et særs stolt øyeblikk. Min litt eldre søster spilte klarinett i korpset som min pappa var med å starte.
Jeg kan fortsatt huske at han fortalte om turene til Felix Mathisen i Fredrikstad musikkhandel for å få instrumenter til korpset og gjerne til en god pris (jeg erindrer at pappa likte å prute).
Opplæring i sykling
Sykkelen som min lillesøster holder (i bildet til høyre over her) var arvegods og den jeg lærte å sykle på. Vi hadde aldri hørt om støttehjul på 1960-tallet og jeg lærte raskt ved at min pappa dyttet meg i gang ved huset vårt og jeg fikk full fart i nedoverbakken mot garasjeanlegget som tilhørte Shell-anlegget.
Da suste det godt om ørene og jeg fikk vind i håret. Her var det bare om å gjøre å vingle seg nedover til sykkelen stoppet av seg selv nederst i bakken. Fra den dagen har jeg kunnet sykle, juhu!
Mellom de store garasjene var det en oase av en hage, sett med mine barneøyne. Her var det trær med gråpærer og epler/filippa og de beste plommene. Om våren bugnet det av mainøkler (maria nøkleblom). De er fortsatt en av mine yndlingsblomster og som jeg bare MÅHA de i hagene hvor jeg til enhver tid har bodd.
En gang så min mamma flere av mannskapet fra en av oljebåtene som jevnlig la til ved brygga på Shell-anlegget. De hadde med seg bager og forsynte seg massivt av frukten i hagen. Det året ble det ikke mye tilbake til oss kan du si.
Vi hadde telefon, men ropte også ut av vinduet
Fordi vi var en av få som hadde telefon, var vi heldige å få besøk fra Buskogen av en som ikke var i besittelse av slik nymotens sak. Tenk å gå ned til Kallera for å få den luksus det var å kunne ringe til en slektning.
Det var ennå på den tiden da min mamma ropte ut av vinduet over til fiskeren i Kallerabukta for å høre om han hadde fått noe fisk den dagen. Håkon svarte, jada, det er bare å ta med ei bøtte så fyller vi opp. Kirsti (min søster) kan minnes at ei full bøtte kostet 7 kroner. Håkon dro stadig ut i snekka si for å fiske. Han hadde nemlig mink på gården Wennersberg og de måtte jo ha egnet fôr.
Håkon kjørte en motorisert sykkel med et romslig lasteplan foran og jeg fikk være med ut for å mate minken. Jeg kan fortsatt fornemme den stramme lukten av fisk og mink. Men utrolig fint å være regnet med for en slik tur ut til Wennersberg.
På 1960-tallet ble veiene dynket med lut for å dempe støvet. Bakpå sykkelen til mamma kunne jeg kjenne stanken mens hun syklet til Mjølner for å handle mat og Donald Duck som kom ut på onsdager.
Hansen med egga (som solgte egg ved dørene) var sikkert både snill og hyggelig, men med eldre søstre, kunne det virke skremmende når jeg nærmet meg leggetid, og ei av søstrene fortalte troverdig at han lå under senga og ventet på meg. Jeg kan fortelle deg at jeg aldri fikk noen fortrolighet til den mannen. Eldre søstre altså!!
På denne fjellknausen sto det tidligere et fyr som ble bemannet, det vil si, at pærene ble byttet og ettersett av min pappa. På veien dit måtte vi forsere bunkerser fra krigen.
De var såpass skumle at vi ikke turte å gå ned i dem for å inspisere dem nøyere.
Bildet til høyre viser Kallera slik det ser ut i dag. Fredfylt og koselig, antakelig uten kjennskap til det traumet som utspant seg like nedenfor disse boligene på 1960-tallet.
Traumatisk opplevelse på Kallera
Det var på den tiden da det ennå var mye fisk i Østerælva. Kirsti kan huske at hun og ei venninne rodde ut i onkel Willys bittelille robåt og fisket opp 80 hvitting i løpet av noen kveldstimer. Jeg synes det høres ekstremt mye ut, men vi får ta det på kappen til at tiden går og sannheten forskyver seg. Men det høres fint ut da, ikke sant?
Min pappa elsket å fiske ål og da vi hadde båten til min onkel Willy (var bussjåfør på Kråkerøy i mange år) liggende utenfor huset, var den til fri benyttelse av blant andre mine foreldre. En tidlig kveld skulle de ut og sette åleteiner. Jeg skulle stå i vinduet og se på mens min lillesøster sov ovenpå og min midterste søster teltet i hagen mellom garasjene sammen med ei venninne.
Rett som det var kantret båten og mine foreldre ramlet uti den strie strømmen i Glomma. Jeg sprang ut og ned til gjerdet rundt Shell-anlegget.
Ennå kan jeg huske at pappa ropte «spring etter hjælp», men jeg sto bare og skrek meg hes, jeg hadde fått sjokk og greide ikke å gjøre noe for å hjelpe.
Etterpå fortalte pappa at han skjøv mamma innover mot brygga. Hun hadde også fått sjokk og klarte nesten ikke å svømme. Jeg sprang ned til brygga og så at de klarte å krabbe seg oppover stigetrinnene fra elva. Mamma kastet opp blod, men ellers var de reddet fra drukning. For en lykke!!!
De hadde ikke flytevester og pappa var kledd i lagerfrakk med tunge nøkleknipper i samt sjøpælær helt opp til knærne. Han klarte å få av seg frakken og støvlene i elva, utrolig nok. Da jeg ble større fortalte han meg at dersom mamma hadde druknet, hadde han fulgt med. De ekstra kreftene hans kom antakelig av at han reddet henne.
Jeg fikk heldigvis beholde mine foreldre til de var henholdsvis 82 og 90 år.
Etter Kallera, og det jeg ikke en gang kan skimte fra båten, nemlig Lunde skole som jeg gikk på, putret båten videre gjennom Kjøkøysund, og der kunne mimringen fortsette.
Jeg husker godt vi ringte i klokka i Trolldalen for at fergen skulle komme for å bringe oss over til Kjøkøy hvor ei eldre søster bodde med mann og barn. De drev marinaen (i venstre bilde) som på den tiden var en del av eiendommen deres. Det var alltid hyggelig med en tur til Kjøkøy. Noe vi faktisk har fortsatt med da vi jevnlig treffes som storfamilie på grendehuset. Vi er nemlig i overkant 50 etterkommere etter min mamma og pappa.
Hvem andre husker Tangen? Der hvor 17.mai feiringen tonet ut med kjøp av is, pølser og brus. Jeg husker også at Hvalerferjen gikk herfra, men jeg tror ikke jeg var på Hvalerøyene på 1960-tallet. Det var langt dit, vi måtte med ferje og greier. Ikke kjente vi noen vi kunne besøke der ute heller.
Arisholmen tøffet vi forbi. Stedet jeg har hørt mer om etter at vi flyttet tilbake til Fredrikstad/Kråkerøy i 2007. Men husker jeg riktig hørte jeg at mamma og hennes familie badet herfra som barn. De hadde nemlig hytte på Tyttebærtangen.
Vi tøffer ut på Lera og ser Strømtangen fyr rett fram før vi runder mot høyre og passerer Glufsa, et yndet turområde i nabolaget vårt.
Pynten, som sett herfra ligger på innsiden av Glufsa, er et lunt og koselig sted som i de senere år har vært brukt av skolen til undervisning. Nå er stedet leid ut til Den norske turistforening og settes i stand for utleie. Heldigvis vil det fortsatt være fullt mulig for oss i nabolaget å bruke Pynten-området til rekreasjon og bading. Vil du vite mer om historien bak Pynten er dette stedet hvor du kan lese deg opp.
Les gjerne artikkelen min om Glufsa: Glufsa på Kråkerøy – et navn som trenger forklaring
Den minneverdige båtturen går mot sin ende og vi legger til i en trygg båthavn. Minnene har sirkulert på hele turen, både i hodet og hjertet og jeg kan bare ytre min takknemlighet for årene vi bodde på Kråkerøy da jeg var barn. Så fornøyde er vi med Fredrikstad og Kråkerøy at vi valgte å flytte hit i 2007 og det for godt.
Nyhetsbrev fra reisebloggen urbantoglandlig
Det er mange av dere som spør om jeg samler alle mine blogginnlegg/artikler på ett sted.
Ja, det gjør jeg! Du kan melde deg inn i e-postklubben min/nyhetsbrev for reiser vi gjør urbant- og landlig, høyt og lavt i inn og utland. Her er det ingen algoritmer som bestemmer om du får se innlegget eller ikke.
Hvert innlegg som skrives ferdig blir sendt til alle som har registrert seg i e-postklubben/nyhetsbrev. Nyhetsbrev/e-postklubb er en lettvinn måte å holde seg oppdatert på. Du finner skjemaet nederst på denne siden. Det er selvfølgelig gratis og uten forpliktelser!
Takk for at du leser mine reiseskildringer. Du finner reisebloggen Urbantoglandlig både på Facebook, Instagram, Pinterest og i den skandinaviske sosiale plattformen Hudd
Mer informasjon om hjembyen min finner du her: Visit Fredrikstad og Hvaler