Lykkelige søstre på samme sykehjem - det er Fredrikstad det

Så endte denne herlige fortellingen om to søstre lykkelig. De fikk rom ved siden av hverandre på Solliheimen. Nesten ikke til å tro.

Det er hyggelig å kunne fortelle en fin historie om helsevesenet i Fredrikstad. Etter at begge to hadde vært på kortidssenter noen uker ble det søkt om langtidsplass fordi de ikke lenger kunne klare seg alene hjemme. Vi hadde belaget oss på å måtte vente på plass i flere måneder, så kom det plutselig beskjed om at mamma hadde fått plass. Like etter lød beskjeden om at søsteren også hadde fått plass. Alt sammen i løpet av en måned fra søknader ble sendt.

Vi presiserte to ønsker i søknaden; At begge søstrene kunne få komme på samme sted og at det helst skulle være på Solliheimen i og med at de har vokst opp i nabolaget og er godt kjent i dette området.

Herlig å oppleve, for det er jo som oftest de negative historiene som blir synlige for oss gjennom mediene.

Fra venstre: Willy, Hjørdis og Elisabeth Kristoffersen

Tiden har gått og den hadde en fin start for to søstre som vokste opp i Storhaugveien på Kråkerøy. Min morfar hadde nettopp bygget hus da min mors storesøster Elisabeth kom til verden i 1922. 
Da talte familien allerede seks barn og to voksne. Min mormor kom inn i bildet etter at morfars første kone døde i barselseng med sitt tredje barn. Mor, attpåklatten, så dagens lys i 1928, da var mormor 40 år og morfar 48.

Jeg vil våge å kalle Storhaugveien for den "Lyckliga gatan du finns inte mer, Du har försvunnit med hela kvarter". For det er jo sannheten. Deres barndomshjem er jevnet med jorden og andre og mer moderne hensyn har veid tyngre enn den "Lyckliga gatan".

Men det var altså her søstrene vokste opp. Her bodde de i alle år frem til de var gifteklare og skulle sette egne bo. Begge flyttet utenbys og var lenge borte fra Fredrikstad. Men røttene kalte og etter hvert flyttet de tilbake til fødebyen.


Her sitter de to, rett ved siden av rabarbraområdet som jeg fortsatt har funnet rester av på baksiden av bygget hvor blant annet Butterfly holder hus idag.

Søstrene var heldige som vokste opp med foreldre som hadde trygghet å gi og både hus, snekke i Nøkledypet og selvbygget hytte på Tyttebærtangen. Hytta, som ble bygget av materialer som var til overs på Hauge Bruk hvor morfar jobbet. 

De hadde jo ikke fri på lørdager den gangen, så morfar reiste ut på kveldene etter jobb - med snekka - bygget litt og dro hjem for å sove litt før han skulle videre på jobb dagen etter. Og du må ikke tro at han jobbet på søndagene, det skjedde ikke.

Etter at hytta var ferdigbygd var begge jentene alltid med når mormor og morfar skulle på hytta. I den strømførende Østerælva og uten svømmevester. Vestene som etterhvert var til rådighet var så tunge at de snarere hadde bidratt til drukning fremfor å livredde.

Her ses Jarl, Elisabeth, Willy, Hjørdis, Emly (mormor) og Kristoffer (morfar) Kristoffersen. Jeg tror det er slepebåten som morfar kjørte for Hauge Bruk.

Hele den gamle Kristoffersen-familien hadde sterke tradisjoner i sjømannsskap. Kristoffer kom fra Svinør, nær Lindesnes fyr. Jeg skal til Svinør i juni for å grave litt mer i en ulidelig spennende kjærlighetshistorie som jeg kommer til å dele mer om her på bloggen senere.

Nr. 3 fra venstre Elisabeth, nr. 5 Hjørdis

Selv om søstrene vokste opp i trange kår, viser det seg at de saktens kunne feire bursdager den gangen også. Kanskje er det noen lesere som vil gjenkjenne slektninger på dette bildet?

Ja, jeg blir helt revet med av den fine historien til disse to søstrene og det er vanskelig å avslutte her, men i denne bloggposten handler det altså om en herlig start som også ender godt.

Hjørdis t.v. og Elisabeth. Feiring av Hjørdis' 89 års dag på Solliheimen i mars 2017 med 35 av nærmeste familie til stede.

To søstre som har gode dager på Solliheimen, som har spaserturer i kjent terreng og som kan sitte og spise middag med utsikt mot sitt barndomshjem som en gang fantes rett borte i skjæringa. Forleden dag tok jeg og en av mine søstre dem med oss til Kråkerøy Menighetshus hvor de fikk kjenne på fellesskapet som begge er så opptatt av.

Dette kalles glede - for oss som er nærmeste pårørende til begge to - og for søstrene som har trygge og gode dager på Solliheimen der de vandrer med hver sin rullator på korte ferder i korridorene. De to blide damene blir forøvrig også kalt "Søstrene sisters" av pleierne på Solliheimen. Søstrene er så fornøyd med den omsorgen de får - døgnet rundt.

-Mette- en av Hjørdis' fem døtre


Kommentarer

  1. Hei. Dette var en koselig artikkel å lese i avisa. Hils de så mye fra Lars Petter. Sønnen til Bjørn😀

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelig Lars Petter. Senere i år blir det flere fortellinger fra Svinør. Det kan du glede deg til, du som er opptatt av familiehistorie☀️

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Far/datter-tur til Galdhøpiggen på en av årets mest solfylte dager - for en fantastisk opplevelse

Minst 10 gode grunner til å ha Beitostølen som reisemål

Norsjø Ferieland - en fin base for mange aktiviteter og severdigheter